Norsk film

Det første jeg skal si er dette: Jeg er ingen ekspert, jeg har på ingen måte sett alt som er verdt eller ikke verdt å se. Dette er en rant, en lang avhandling som har kun mening for meg, men som kanskje kan være til underholdning for deg.

Når det er sagt: her ny Post i bloggen min, wuhuuuu !! :)

O. Tidemann

Jeg har aldri, og da mener jeg aldri vært fan av norsk film, før nå. Jeg er ipmonert, ikke bare imponert, men rett ut begeistret over filmer som har kommet de siste årene. Jeg har før alltid tenkt, off nei.... er filmen norsk? Og så ser jeg for meg noe ala Olsenbanden... Og jeg beklager å måtte meddele dette, men jeg liker ikke Olsenbanden. Smaken er som baken, men heldig vis er ikke min midt i. Neida, Olsenbanden er et fantastisk verk i seg selv, skuespillerene er episke, men jeg husker Benny som O. Tideman fra Sesam Stasjon. Og velger å kalle ham det. Nå vil jeg komme med en Spolier Alert! Nedenfor kommer jeg til å skrive detaljer fra ulike filmer!

Men, poenget mitt er at jeg egentlig ikke har hatt noe godt forhold til norsk film, eller serier. Nivået har liksom ikke kommet så høyt. Men, det finnes unntak selvsagt, alltid unntak. Men de siste årene har fantastiske filmer spydd ut av lille Norge. Vi kan begynne med Død Snø. 

Finnes det noe mer herlig banalt på film
enn Nazi Zombier?

I mine øyne finnes det ingen bedre splatter, den scorer like høyt hos meg som Zombieland og Shaun of the Dead.  Aldri i mitt liv har jeg sett noe så hysterisk! Hva i alle dager kan være bedre enn Nazi Zombier på skattejakt? Filmen inneholder alt en god Zombiefilm skal ha, idioter, døde idioter og farlige idioter. Og for å ikke glemme usannsynlige våpen, og uhellene som følger med.

Det jeg spesielt likte med Død Snø, var det faktum at den startet med ungdommer på tur, kjepphøye bortkjemte unger som skulle på tur til en hytte i gokkomland. Komplett med creepy utedass, skummel gubbe som kommer for å advare tullete byungdom på tur og småkåte nerder. Om du ennå ikke har sett denne filmen, så gjør det nå.

Kinoplakat for Thale

Jeg hadde den store glede av å se Thale på kino for ikke så lenge siden, og jeg må si at dette var noe jeg gledet meg til. Og forventningene mine ble oppfylt, for dette var om ikke mindre enn en episk liten fortelling, med en utrolig god vinkling av historien. Historien varer i løpet av det som jeg kan tenke meg er en ettermiddag, og "heltene" i historien er så ulike som det går an. Ikke bare det så er det litt sjokkerende bakgrunnshistorier på begge karakterene. 

Og når de treffer Thale, så kommer alt frem, sakte men sikkert, mens de prøver å forstå henne. Karakterene overrasket meg, veldig. Jeg var veldig imponert over filming, dialog og skildring av personligheter. 

Jeg var sikkert ikke alene da jeg lente meg litt lengre frem på setet da scenen med dette yndige vesnet, Thale, som sitter på gulvet i sitt pikerom, nede i en potetkjeller av dimensjoner, og viser oss forundret halen sin, som tydelig vis ikke er med i hennes anatomiske leksikon. 

Mitt syn på Huldra har betraktelig endret seg etter denne filmen, mine barndomsminner fra Flombanen blir bare mer spesielle, takket være denne flotte og spennende fortellingen. For ingenting var for meg mer spennende på sommerturer med farmor til fjells, enn da vi skulle ta Flombanen ned til Flom og den stoppet halvveis, og Huldra kom ut og sang, mens hun beveget seg mellom steiner og berg om som om hun hadde magi. 

En norsk film som absolutt burde nevnes er Mennesker i Solen. Noe mer banalt, merkelig, urovekkende og kleint skal man lete lenge etter. Jeg er ennå ikke sikker på om jeg elsket den eller bare ble ille berørt.

Scene fra Mennesker i Solen

Hele poenget i filmen, slik jeg ser det er hvordan nordmenn ville taklet det om verden gikk under, og de absurde tankene som kommer med det. Et perfekt bilde på hvor egosentrisk, hvor uforstående og aksepterende vi som nordmenn kan være. 

Og et bonus er at det regnet blod, og kommentaren var (fritt sitert):  Det stod ikke noe i brosjyren. Det burde stått under diverse opplysninger: Her regner det blod. 

Men.... det finnes ingen over og ingen ved siden, Trolljegeren er den mest episke filmen fra norsk filmindustri noen sinne. Det er lite som har gitt meg større glede enn å høre Otto Jespersen rope: TROLL! LØP FOR FAEN! 

Trolljegeren

At filmen gjør godt blandt norsk publikum er ingen gåte. Vi har alle har hørt om troll opp igjennom livet, både gammel og ung, og å endelig få se disse skapningene komme til liv forran seg på en storkjerm er i mangel på bedre ord, storstas! Og jeg må innrømme, når selveste Dovregubben kom buldrende til syne på vidden, gikk det herligt kaldt nedover ryggen og jeg måtte holde inne et lite gledeshyl. Og jeg vet  at ikke bare jeg holdt pusten da den ene studenten inrømmet at han trodde på Jesus, langt inne i hulen til en flokk med skumle, luktende og mannevonde troll. 

Det er ingenting negativt å si om denne filmen, alt fra innspillings stil (liksom dokumentar ala Blair Witch Prodject), skuespillere og animasjon var fantastiske. Om du bare skal se en norsk film, noen sinne, så må det bli denne. Norsk overtro og folkelegender kommer til live i en flott fortelling. 

Det finnes sikkert flere gode norske filmer, men disse er de jeg har eller vil se flere ganger, og jeg kommer sikkert til å holde utskikk etter lignende filmer.

Uansett, det jeg har kommet frem til er dette : Ikke undervuder norsk film, ikke nå lenger.