Av og til kommer jeg over ting og tang jeg har skrevet opp igjennom tidene, og jeg syns at jeg til tider er ustyrtelig morsom! Og for å være helt ærlig, så betyr det ikke noe som helst for meg om dere ikke syns det samme. ( Og det var en pen måte å si: gå å ta deg en bolle om du ikke liker det jeg skriver ;) ).
Jeg vil aldri mer se deg.
Her er noe jeg skrev i fjor en gang:
Bønn til det Hellige Internett
O du store Internett, som kommer til oss igjennom skjermer av forskjellige størrelser og fasonger, og på forskjellige altere rundt om kring i verden. Du, som gir oss Fjasbok, Youtube og alt annet som hjertet begjærer. Du, som skinner som en sol i mørket for dem som har sittet seg selv i usosial skammekrok. O hellige Internett, som brakte oss LOLcats, Meme's og Urban Dictionary. Aldri la meg få et virus, eller bli hacket, aldri la noen Facerape meg og aldri må jeg glemme brukernavn og passord. Og skinn på meg når jeg er ensom og forlatt, og aldri la linjen min være treg. Amen.
Jeg ler meg fillete hver gang jeg leser det, men perfeksjonisten i meg ser at jeg ikke helt har klart å få frem nyansene jeg var ute etter.
Uansett, jeg har det kjempe gøy med å skrive små snutter. Jeg begynte med det når jeg var ung, dum og naiiv, da skrev jeg min episke "Da jeg ventet"- serie. En liten serie med tekster, der jeg prøvde å få et arkaisk og melodramatisk uttrykk om mine tanker og opplevelser da jeg ventet på at vennene mine skulle komme på besøk. Jeg lo meg selv fillete da og. Jeg er veldig flink til å få meg selv til å le. Vanskeligere er det med alle andre. Tror jeg må prøve å finne dem igjen, men da må jeg ha slik en floppy disk reader sak som jeg kan koble til USB... for så gamle er de tekstene.
Her er et av de mer dramatiske diktene jeg har skrevet, jeg deler dette med mye uro, siden jeg ikke er helt fan av mine egne dikt. Men jeg har blitt overtalt.
Aldri mer
Jeg vil aldri mer se deg.
Aldri mer,
lik vinden som uler over fjellene
er du tapt for meg.
Som bølgene ved kysten
kommer følelsene tilbake på nytt og nytt.
Jeg vet at jeg aldri mer vil se deg.
Du er tapt,
lik forståelsen glipper du
når alt annet står fast.
og fjell fiolene synger om tider tapt,
da solen var ung, lik oss.
Du vil aldri mer se meg.
Aldri mer,
Øyeblikkene som ble til år
er nå kun minner.
Sene sommerkvelder
er blitt kalde, lik som oss.
Du vet at du vil aldri mer vil se meg.
Jeg er tapt,
som evige ungdommer var vi,
blant de som blomstret senest.
Men som rosene tålte vi aldri
Vinterens kulde.
Aldri mer vil vi
være to som blir ett.
Mørket som senket seg
var ikke bare høsten som kom
og sommeren som forlot oss.
Det var skumringen i våre sinn.
Gugge. Der har vi et eksempel på den mørke, dystre og langt ifra morsomme meg... og dette er langt i fra det mørkeste jeg har skrevet. Men til gjengjeld så er det noe av det jeg er mer fornøyd med.
Et av de som jeg er mest fornøyd med må være dette:
Darwin Teorien
Vi vil aldri møtes,
fordi du er uvirkelig
og jeg er nokså skiftende.
Det hele ville vært absurd.
Å finne deg
ville vært som å finne
en hel kaffebønne
i kaffegruten.
Det ville vært som å
gå rundt et gatehjørne
og treffe Darwin,
for å så peke og le.
Å endelig se deg
ville totalt ha
knust mine illusjoner,
og jeg elsker mine illusjoner.
Det ville vært et
brudd på mine prinsipper,
men disse bryter jeg selv
på jevnlig basis.
Å møte deg
ville vært som å møte Gud,
høyst usannsynlig,
men meget underholdende.
Det ville vært
som å gråte
over spilt melk,
når du selv tippet glasset.
Vi vil aldri møtes,
fordi du eksisterer,
og jeg gjør ikke.
Og jeg holder meg til den historien.
Og slik er det med en saken... Håper du likte å lese noe av det som faller ut av skallen min når ingen ser på, og tro meg, det finnes episke mengder mer tull der det kom fra.
Untill next time, that is all. Line Out.
