Tilden går jammen meg fort...

Tittelen sa det, men jeg kan skrive det igjen... Tiden går fort, og plutselig er det den 13 september igjen. Helt ufattelig. Dette siste året har vært ubeskrivelig tungt, langt og vondt, men tiden suser forbi allikevel. Puff så er den borte. Og nå sitter jeg her et år senere og innser hva og hvem jeg kan ta med meg videre. Livet er for kort, folkens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det mer en gjerne om igjen, livet er for kort til å kaste det bort på mennesker og ting som ikke får hjertet til å synge og smilet til å le. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kjenner mer folk og situasjoner som gjør meg uendelig trist og får meg til å føle at det er et hull i hjertet mitt, enn det finnes folk og situasjoner som gjør meg glad og frisk i sinnet. Men jeg kan ikke la det ta for mye av min tid. Livet er for kort til det.

Jeg prøver nå å leve mitt liv etter kardemommeloven, slik mamma lærte meg.

Love you, mom, always.

Takk til alle dere som var der for meg i det tyngste året i mitt liv.